Som jeg har prøvd å vise, har datateknologien stadig utvidet sitt virkeområde, fra den fysiske verden, via samfunnslivet, og inn i vår tankeverden. Bare ordet "datamaskin" gir grunn til refleksjon. I dag burde det hete "informasjonsbehandlende maskin" - men det blir for langt. Noen vil sikkert kalle den "resonnerende maskin", og vi så at Allan Turing gikk svært langt i mentalt å flytte grensene for datamaskinens virkeområde. Det er også lenge siden enkelte forskere begynte å understreke forskjellen på en datamaskin og et menneskes hjerne. Maskinen vil aldri kunne erstatte menneskets hjerne, ble det sagt, gjerne med et ettertrykk som etterlot litt tvil.

Det kan gi oss større innsikt å oppfatte datamaskinen som "menneskelignende". Jeg har ennå ikke sett en virkelig begrunnet analyse som viser oss på hvilken måte maskinen skiller seg fra mennesket. Det kan være min feil. De begrensninger som nevnes mest går på minnekapasitet. Hjernen inneholder 100 milliarder nevroner, mens datamaskinens minnekapasitet ennå bare har et par milliarder bits. Men dette tallet endrer seg hele tiden, og det finnes neppe noen teknologisk grense som gjør at maskinen aldri vil passere hjernens minnekapasitet. Vi bør kanskje heller se mennesket og datamaskinen under ett, enn mennesket versus datamaskinen. Da kan resonnementet bli enklere, og vi slipper ufruktbare dikotomiske diskusjoner. Det vil åpne opp for nye områder datamaskinen kan nyttiggjøre seg på.

Jeg vil gjerne rette en takk til Jon Agar, historiker ved University of Cambridge for den inspirasjon hans bok "Turing and the Universal Machine" (Icon Books, Cambridge 2001) har gitt meg.