Til slutt skal jeg si litt om utviklingen i Norge. Igjen blir det mest om begynnelsen. Til den internasjonale delen har jeg hatt relativt objektive skriftlige kilder å holde meg til, men når det gjelder utviklingen i Norge er jeg mer avhengig av egen og andres hukommelse, og framstillingen vil utvilsomt være farget av at jeg har Trondheim som utsiktspunkt. Jeg ber på forhånd om unnskyldning hvis noen føler seg forbigått.
I 1973-74 var det en gryende interesse for fiberoptikk ved NTH/ELAB, FFI, TF, og sikkert også innen visse industribedrifter. Det første jeg har vært i stand til å finne skrevet om fiberoptisk kommunikasjon i Norge er en diplomoppgave ved vårt institutt, vårsemesteret 1973. Høsten 1974 hadde vi hele 6 diplomoppgaver knyttet til fiberoptikk, og i januar 1978 leverte Erik Dahl den første norske doktoravhandlingen innen fiberoptikk.
Det var ved FFI den første fiberen ble trukket. Det var Tycho Jæger, Terje Lund og Jan Knutsen som, sammen med en diplomkandidat fra vårt institutt, konstruerte et primitivt utstyr og trakk fibre av kvartsstaver, våren 1974. De forsøkte seg også med "rod in tube"-teknikken, men prosjektet ble snart terminert, da vi begynte en større aktivitet i Trondheim.
Det første skriftlige fra Televerkets Forskningsinstitutt er en rapport av Roald Ekholdt i 1974. Den omhandlet optiske transmisjonssystemer med tanke på PCM-transmisjon i fjernnettet. Den hadde stor betydning fordi den førte tanker om fiberoptikk inn i Televerket.
Skisse av fibertrekkeutstyret som ble brukt på FFI
Deltagere fra NTH/ELAB i NTF-prosjekt innen elektrooptikk
Ved NTH/ELAB var det et pågående NTNF-prosjekt innen elektro-optikk. Fra og med 1975 ble det i hovedsak giret mot fiberoptikk. Televerket kom også inn som finansiør. Hovedinnsatsen var rettet mot oppbygging av utstyr for å fremstille fibre etter CVD-metoden (Bells teknologi). I spissen for dette arbeidet sto Lars Ottar Svaasand og Morten Eriksrud, men flere andre var involvert. I tillegg til fiber-fremstillingen var det mange andre problemer som måtte løses: plastbelegging av fibrene, måleutstyr for svekking, dispersjon, brytnings-indeks--profil, strekkstyrke, etc., utvikling av elektroniske kretser for sender og mottaker, innkobling, skjøting og konnektering. Bildet ovenfor viser de fleste som var med på prosjektet fra begynnelsen. Desverre mangler Svaasand. Mannen i midten er Dave Payne, som besøkte oss for å gi råd om konstruksjon av trekkeapparatur. På bildet nedenfor opererer Gunnar Nakken deponeringsbenken.
Gunnar Nakken
I løpet av 1975 ble det laget demonstratorer, et analogt system for overføring av TV, og et digitalt for 3. ordens PCM. De var basert på LED kilder og innkjøpte fiberbunter. Arne Berg hadde hovedæren for dette arbeidet.De første fibrene vi trakk ved årsskiftet 1975/76 hadde svekking på 30 dB/km ved 633 nm. I løpet av første kvartal 76 oppnådde vi 15 dB/km ved 633 nm og 10 dB/km ved 850 nm. Da dro vi ut på en misjoneringsreise, og besøkte en rekke bedrifter i Oslo-området for å fortelle om fiberoptikkens mange goder og lovende framtid. Mange var interessert, men størst interesse fant vi hos Norsk Kabelfabrikk, som gikk seriøst i gang å utvikle teknologien for kabling av fibre. NTH/ELAB produserte fibre som NK brukte i sine kablingseksperimenter. NK hadde til hensikt å overføre fremstillings-teknologien utviklet i Trondheim for å starte fiberproduksjon. I løpet av 1979 ble det imidlertid klart at NK ikke ville produsere egne fibre. ELAB fortsatte å fremstille fibre, men nå bare for forskningsformål, inntil det hele ble nedlagt i 1986.
Denførste kabelen NK produserte ble brukt i en demonstrasjon i forbindelse med at de åpnet en ny fabrikk i september 1977. Selve demonstrasjonen besto i en telefonsamtale mellom samferdselsminister Ragnar Christensen og TF’s Pål Sørensen.
Televerkets prosjekt for et 34 Mbit/s prøvesystem (Furusetprosjektet) var en viktig vitamininnsprøyting. Det førte til en koordinert innsats mellom flere aktører. ELAB skulle levere fibrene, mens NK og STK skulle produsere hver sin kabel, 2 km lang, med 6 fibre i hver kabel, slik at man kunne skjøte dem sammen til lengre regeneratoravstander. Underveis ble det en del uenighet om spesifikasjoner. Televerket mente at fibrene og kablene måtte ha en kvalitet nær opp til det beste på markedet, og de presset ELAB til å akseptere spesifikasjoner som de var engstelige for ikke å klare. Men da 44 km fiber ble levert i løpet av 1979, så var de godt innenfor spesifikasjonene, med svekking mellom 3.1 og 4.3 dB/km ved 850 nm, og dispersjon rundt 1 ns/km. Terminalutstyret ble også utviklet ved ELAB. Systemet var klart til testing i 1980.
Fra 1979 av var det fiberoptiske systemer i operasjon i Norge, og de økte raskt i utbredelse, innen elforsyningen, offshore, forsvaret, og industrien. Det som antakelig var det første fiberoptiske system i reell operasjon var en 80 kbit/s datalink ved NVE's trafostasjon på Røykås. Den var i drift fra oktober 1979. Et annet system, som medførte en del god PR, var en installasjon som Mobil gjorde på Statfjord A-platformen i 1980. Det var trolig den første offshore fiberoptiske installasjon overhodet.
Det første systemet som Televerket hadde operativt var en 34 Mbit/s PCM-forbindelse fra Flåm til Aurland, 8 km undervannskabel og 2 km på land. Kabelen var levert av NK, og systemet var i operasjon fra slutten av 1983. Like etter installerte de den første kabelen for 1300 nm, og snart var det helt slutt på multimodus-fibre og 800 nm. Senere har det gått slag i slag med aksellererende hastighet. Televerket, kabelfabrikkene, utstyrsleverandører, konsulentbedrifter og andre er involvert. Desverre har det ikke blitt noen industriell virksomhet på fiberfremstilling her til lands. Fra 1977 til 79 var det et NORDFORSK-prosjekt på fiberteknologi. Da var vi fullt på høyde med våre nordiske samarbeidspartnere, men senere har alle de andre landene fått en betydelig industri for fiberfremstilling, dels for standard fibre og dels for spesialfibre, mens ikke en fiber blir produsert i Norge.
Utviklingen i de senere år har vært godt belyst gjennom de seminarene som dette i dag er en del av. I sin nåværende form begynte disse i 1987, men de er en fortsettelse av en serie med NITO-kurs, hvorav det første ble holdt på Geilo allerede i 1977.
Fiberoptiske sensorer er en anvendelse av optiske fibre som i volum er meget beskjeden sammenlignet med kommunikasjon. Men aktiviteten på dette området har vært, og er fremdeles, relativt stor her til lands. Optoplan, FFI og NTH/SINTEF er de viktigste aktørene på forskning og utvikling, og flere industribedrifter er involvert. Av tidshensyn kan jeg ikke komme inn på denne siden av fiberoptikken.
Egentlig burde en slik historisk gjennomgang slutte med noen fremtidsvyer. Men jeg ønsker ikke å bli med på den lange listen over personer som har kommet med grovt feilslåtte prognoser om fiberoptikkens utvikling!
Litteratur: En god fremstilling av den internasjonale utviklingen er boken: "City of Light - The Story of Fiber Optics" av Jeff Hecht, utgitt på Oxford University Press 1999.
